Se hvem som reiser seg!

Nytt sett med besteforeldre på besøk

På lørdag kom foreldrene til Andreas hit til Bed-Stuy. Spreke som de er har de allerede vært ute og spist middag, trent på YMCA, og i går var de med på spasertur på Brooklyn Promenade, Brooklyn Bridge og en tur innom WTC.



Vi fikk oss også en liten lunsjpause på en veldig hyggelig, men fryktlig dyr pizzarestaurant rett ved Brooklyn Bridge. 15 dollar for en Mimosa! Det er dobbelt så dyrt som alle andre steder vi har vært. Alma var som vanlig opptatt av helt andre ting, og denne gangen var det Auds solbriller.

Mermaidparade på Coney Island

Mens Andreas og Alma ventet på besteforeldrene, så dro jeg på vift med Gry og Anki med familie for å se den årlige Mermaidparaden på Coney Island. De andre gangene jeg har vært på Coney Island har det nærmest vært folketomt, men nå fikk jeg oppleve hvordan det er der i 28 varmegrader. Det var stappfullt av mennesker over alt. Men vi klarte å få oss en tur i Cyclone allikevel.

The Cure i Madison Square Garden

Madison Square Garden er svært og var utsolgt da The Cure spilte der på fredag. Vi var heldige som klarte få billetter, og selv om det ikke akkurat var kremplaser, så var opplevelsen fin.

Konserten rettet opp inntrykket etter den utrolig kjedelige opplevelsen på Arvikafestivalen for noen år siden, og både jeg og Andreas var fornøyde.



Her er setlisten for de som er interesserte:

Underneath The Stars, Prayers For Rain, A Night Like This, The End of the World, Lovesong, To Wish Impossible Things, Pictures of You, Lullaby, Fascination Street, From the Edge of the Deep Green Sea, The Perfect Boy, Hot Hot Hot, The Only One, Wrong Number, The Walk, Sleep When I'm Dead, Push, Friday I'm In Love, Inbetween Days, Just Like Heaven, Primary, Shake Dog Shake, Charlotte Sometimes, One Hundred Years, Baby Rag Dog Book

1st encore: If Only Tonight We Could Sleep, The Kiss

2nd encore: Freakshow, Close To Me, Why Can't I Be You?

3rd encore: Boys Don't Cry, Jumping Someone Else's Train, Grinding Halt, 10:15 Saturday Night, Killing An Arab

Jeg har så vondt i tennene mine

For et par uker siden dro jeg til tannlegen for å fikse en fylling som hadde falt ut. Men på Curacao merket jeg at det begynte å ise igjen og var vondt å tygge, så i går bestemte jeg meg for å ta en tur igjen for å sjekke. Det viste seg at tannlegen hadde gjort en dårlig jobb sist, og nå måtte han lege ny fylling. Det hadde også kommet bakterier inn i hullet og han måtte borre enda dypere enn sist. Hvis det ikke blir bra nå, blir det rotfylling(eller rotkanal, som jeg kalte det i hele går).

Auau.

Men fikk i hvert fall en slik fin oransje boks som alle ekte amerikanske husmødre har i skapet på badet. Har ikke testet den ennå, for så vondt er det ikke, men tipper det er good shit :D

Almas første husketur

Referat fra turen til Curacao

Som dere sikkert skjønner, har vi hatt det fint på Curacao, for det har ikke vært mye bloggaktivitet. Men en liten oppdatering fra turen vår skal det bli. Ferien har stort sett gått med til å slappe skikkelig av, og både jeg og Andreas har blitt ferdige med hver vår bok.

Det som fikk oss opp av solstolen, bortsett fra mat og bading, var at vi manglet litt klær og undertøy. Avløpssytemet i Putnam Ave tettet seg nemlig dagen før vi reiste, så vi fikk ikke vasket klær fordi rørleggeren ikke kom før klokken ti på kvelden. Dessuten har vi veldig lite sommerklær, så Andreas kjøpte truser og shorts og jeg bikini og piratbukser. Og så fikk vi jo sett litt av Willemstad.



Og her lå vi og solte oss hver dag.



Alma er skikkelig glad i å bare, så det ble mange turer i kiddy poolen, noe som var greit når temperaturen lå på 31 grader i skyggen hver dag. Heldigvis blåser det litt hele tiden på Curacao, så det føles faktisk ikke så varmt. Men det blir aldri kaldt heller, og snittemperaturen om natten ligger på 26 grader. Året rundt.



Vi hadde barnevakt to av kveldene, slik at jeg og Andreas kunne komme oss ut og spise litt annet enn hotellmat. Første kvelden slet vi litt med å finne en restaurant, for Andreas ville helst finne noe på egenhånd. Men der vi gikk var det meste stengt eller så var det ingen restauranter. Men vi fant en fin en til slutt, altså. Senere viste det seg at om vi hadde gått ca. ti meter lenger i hver retning, så hadde vi funnet massevis... så mye for å finne noe på egenånd, liksom :P

På dette bildet ser det ut som det er Alma og Andreas som var på vift hele kvelden, for de måtte ta seg en liten formiddagslur begge to.



Servicen på hotellet var forresten utrolig bra, men nesten litt slitsom til tider. De ansatte har nok fått streng beskjed om å utvise karibisk vennlighet, så alle ønsket oss god dag hele tiden, og de ringte stadig vekk på hotellrommet for å høre om vi var fornøyde med alt. Og så må man passe på å ha nok smådollars til å tipse i øst og vest. Men folk var stort sett veldig blide uansett hvor vi kom, men man blir kanskje det av å bo i sommer og sol hele året. Curacao er også den rikeste øya i området, så selv om gjennomsnittsinntekten ikke er superhøy, så fikk vi inntrykk av at folk har det relativt bra. De har i hvert fall lenger fødselspermisjon enn i USA.

Vi leide også bil en dag for å kjøre rundt på øya. Vi kjørte vestover mot Westpunt, og skulle egentlig stoppe der, men da hadde Alma sovnet i bilstolen, så vi kjørte videre. Planen var å stoppe i Sint Willebrurdus(eller noe..finner ikke på googlemaps, men vi så i hvert fall skilt dit). Det stedet fant vi aldri, men vi fant en finfin liten strand, der en nederlender med rar hatt drev kiosk som solgte pølser, påmmfri, Amstel og brus. Vi hadde ikke med håndkle, så det ble med brusdrikking og litt lunsj for Alma.



Vi havnet også, mer eller mindre ufrivillig, midt inni en av Curacaos tursitattraksjoner, som er flamingoområdet. Vi så bare to og de var langt unna, men vi så dem i hvert fall. Kjøreturen rundt 3/4 av øya tok ca 1 1/2 time + pauser.



Dagen etter gikk turen til Hato Caves, som er et hulesystem som ble oppdaget av slaver på rømmen for rundt 200 år siden. Hulen ligger 60 meter over havet og har en gang i tiden vært gravd ut av sjøvann. På utsiden beundret vi de gigantiske kaktusene øya er full av.



Vi fikk ikke lov til å ta så mange bilder på innsiden av hulen, fordi kamerablitzen kunne blende flaggermusene som holder til der inne. Men i den delen av hulen der det var dagslys(men selvsagt den minst spennende delen), fikk vi knipse i vei.



Guiden vår tok også et skikkelig stilig turistfamiliebilde av oss.



Resten av turen på øya gikk som sagt med til avslapning. Turistheftene skrøt mye av shopping, men man reiser ikke fra NY til Curacao for å shoppe, altså. Dykking og snorkling er derimot populært, men vi får heller komme tilbake når Alma er litt større.

Hjemreisen ble litt slitsom, for da vi landet i New York begynte et skikkelig tordenvær. Derfor fikk ikke bakkemannskapet jobbe ute, så vi måtte sitte inne i flyet og vente til lynet hadde gitt seg før vi fikk gå inn i terminalen. Passkontrollen ble også mas, fordi selv om Andreas hadde lært på kurs på NYU at I-94 skjemaet må beholdes i passet på feriereiser, så fikk vi kjeft for at det fremdeles var i passet og at vi ikke hadde fylt ut nytt. Så da var det bare å fylle ut nye I-94 og prøve igjen. Denne gangen ble vi ønsket velkommen tilbake til landet. Taxituren hjem tok over 1 1/2 time på grunn av oversvømmelse på motorveien, så taxien måtte kjøre en omvei og vi sto bom fast i kø. Men vi kom oss hjem og jeg ble ikke syk på ferie.

På sydentur

Endelig er vi på ferie sammen alle tre! Lørdag morgen tok vi taxi til Newark og fløy litt over fire timer til den karibiske øyen Curacao(ja, der likøren kommer fra). Vi merket at det er litt mer jobb å fly med Alma nå som hun er mer aktiv, men det gikk kjempefint allikevel. Alma sjarmerte hele flyet og gråt hverken under letting eller landing.

Vel framme på hotellet ble vi møtt med varme kluter for å vaske ansiktet med og mann som kjørte baggasjen vår i gullfarget vogn. Vi skjønte fort at hotellet vi skulle bo på hadde en litt annen standard enn det vi er vant til.

Etter å ha satt fra oss bagasjen tok vi taxi inn til Willemstad sentrum for å handle noe så spennende som bleier og babymat. Vi tok oss tid til absurd dyr pizza midt i cruiseturistland, før vi etter en kort spasertur fant dagligvareforretningen. Da vi dro fra hotellet, spurte vi om det var gangavstand til sentrum, men da bare lo damen i resepsjonen. På tilbaketuren tok vi allikevel sjansen på å gå og etter 45 minutters svett gange var vi tilbak på hotellet. Vi etterlot oss en del måpende lokalbefolkning på veien.. gående turister er tydeligvis ikke noe vanlig syn. En dame tilbød oss til og med skyss fordi hun ikke kunne forstå at vi faktisk ville gå.

Middagen ble bestilt via room service etter et noe mislykket forsøk på å legge Alma i vognen.

Idag har vi bare slanget oss ved badebassenget, og Alma har badet både i baseng og ekte hav. Kameraet glemte vi på rommet, men vi har i hvert fall dette blinkskuddet fra dagen:



Og denne karen hang i treet utenfor hotellrommet:



Nå har vi akkurat kommet hjem fra middag på stranden med Alma sovende i vogn. Det gikk kjempefint helt til hun ble flyttet over i sengen, for da ville hun visst ikke sove mer. Men nå begynner det å roe seg der borte. Maten var forresten kjempegod. Jeg spiste grillet snapper med fritert jams og stekt banan.

På plass i Putnam Ave

På lørdag flyttet vi fra Adelphi Street til Bedford-Stuyvesant i øsende regn og tordenvær. Vi har alt for mange ting og trenger minst tusen kofferter til for å få med oss alt hjem! Men heldigvis er det ennå en liten stund til vi reiser.

Først skal vi altså bo her noen uker og så skal vi jo på ferie til Curacao neste helg. Solkremen er innkjøpt og solbriller til Alma bestilt.

Mens vi venter på ferie, har vi kost oss i hagen her i Putnam Ave. Været er varmt(som i Oslo), og våre bleke kropper begynner å få en svak tone av sommer. I går kjøpte vi sommermedlemskap på vår lokale YMCA, handlet store mengder mat på Pathmark(fordi FreshDirect ikke leverer så ofte i dette området) og koste oss med pannekaker med jordbær i hagen etterpå.



Alma frydet seg over gresset og fikk smakt på både jord, bark og gress.



Vi leier leilighet av musikeren Luz og kunstneren Christine. Vi tror Christine både maler bilder og sveiser skulpturer, noe hagen bærer preg av.





Andreas i gresset.



Så langt liker vi Bed-Stuy, selv om utvalget av matforretninger, små søte butikker og restauranter er noe mindre enn i Fort Greene. Men alt er allikevel bare et par subway-stopp unna, så vi lider ingen nød. Vi merker også at Bed-Stuy ikke er så trendy og hvitt som der vi bodde før, så vi er til tider de eneste blekansiktene i gata. Men til gjengjeld har vi moske rett rundt hjørnet, salsamusikk fra hagen ved siden av, hørt live gospelmusikk fra høytalere ute på gata foran en kirke og sett noe jeg lurer på var en slags Santeria-messe.

Selv har vi røyklagt halve nabolaget etter grillforsøket i går, men Andreas sjokksvidde kjøtt smakte godt.