Vår første ordentlige utflukt sammen måtte selvsagt gå til landets hovedstad, Washington DC. Jeg foreslo tog, men Andreas ville selvsagt kjøre bil. han håpet nok på en ekte amerikansk bil, men bilutleiefirmaet tilbød en Toyota Corolla i stedet. Jaja, den fungerte den også.
Turen gikk ut på new Jersey Turnpike igjen, over til Delaware, så gjennom Maryland og den merkelige byen Baltimore, før vi etter ca. 4,5 times kjøring og en pause på Burger King kunne svinge inn foran The Churchill. Men ikke helt uten problemer, da. Andreas har litt problemer med å stole på GPS'er og nektet å tro på at vi ikke skulle kjøre inn i første og beste rundtkjøring da GPS'en sa at vi skulle kjøre inn på en rundkjøring om 1,5 miles... Så vi endte i Washingtons mest trafikkerte rundkjøring, mens Alma ble mer og mer sulten og sint. Bedre ble det ikke av at jeg øyeblikket senere overkjørte GPS'en og hardnakket påsto at vi skulle litt mer til venstre enn skjermen viste. Og dette var etter vi trodde at GPS'en viste vei til feil by.. Den viste nemlig at vi skulle være framme i Washington halv fem, men halv fem var vi fremdeles i Baltimore. Og ingen av oss hadde sjekket kartet på forhånd, så vi visste lite om hvor Baltimore lå i forhold til Washington. Ikke rart vi ble nervøse. Men så viste det seg bare at GPS'en ikke var innstilt på sommertid, og at det var en time igjen til bestemmelsesstedet og at Baltimore helt riktig ligger på veien til Washington. :P Så altså: Vi kom fram til det råflotte hotellet vi hadde spandert på oss selv, i og med at Almas leggetider begrenser hvor mye vi får beveget oss utenfor hotellet.
Førsteinntrykket av Washington overrasket oss. Nå kjørte vi riktignok gjennom fine områder, men vi hadde sett for oss en nokså upersonlig storby, men det vi så var riktig så hyggelig. Overraskende europeisk, egentlig. Men byen har visst flere dårlige områder enn New York, til tross for sitt polerte ytre.
Alma syntes sengen var staselig, men hun måtte sove i vognbaggen mens vi voksne hadde sengen for oss selv. Vi hadde også flatskjermtv og middag fra room service. Og slik gikk den første kvelden i DC.
Om morgenen våknet vi av applaus og heiing utenfor vinduet, og vi lurte fælt på hva som foregikk. Andreas tippet på maraton, men senere på dagen fant vi ut at det var et løp til støtte for folk med epilepsi. Vi lurte på om det faktisk var epileptikere med i løpet, og jeg mener fremdeles at epileptikere kan løpe.
Etter frokost, der vi valgte det sunne alternativet, var vi klare for en dag i Washington. Det er utrolig mange museer i byen, men vi måtte begrense oss til et og kanskje bittelitt sighseeing til. Alma hadde feber natt til fredag, så vi var litt usikre på hvor mye vi kom til å få med oss før hun sa stopp, men det skulle vise seg å gå helt fint med henne. Men vi skulle altså på museum, valget falt på Air & Space-museet, da det historiske museet er stengt for oppussing. Disse museene, samt en hel rekke andre i DC, tilhører the Smithsonian Institution, som er finansiert av den amerikanske staten og tilbyr gratis inngang for alle som vil.
På veien til Air & Space fikk vi med oss elementære turistfeller i DC, som det Hvite Hus og Washington-monumentet. Der var det dragefestival. Hadde vi orket å gå over haugen, hadde vi fått med oss kirsebærblomstfestivalen også, men Alma var sulten, så det ble amming på en benk foran Washington Monument i stedet.
Besøket på Air & Space-museet vekket til live minner om skoleturer til Teknisk Museum, men dette var hakket fetere. Vi trykket på knapper og dro i snorer for å lære om hvorfor ting flyr. Og vi lærte en ting eller to om ting vi hadde glemt fra o-fagstimene. Og så fant vi et flyfoto over New York hvor vi fant huset vi bor i(se rød ring).
Vi fikk også tøyset litt foran det varmesøkende kameraet, lært hvordan astronauter tisser og spist halvekkel pølse fra boden utenfor museet.
Så nærmet det seg tid for sen lunsj og vi kom oss ned på metroen i Washington som naboen vår i Brooklyn hadde skrytt av. Vi syntes betalingssystemet var unødvendig komplisert, men stasjonene var veldig fine å se på for oss som liker mye betong. Og vi kom oss fram til Dupont Circle og italiensk lunsj, før vi dro tilbake på hotellet og kollapset i hvert vårt hjørne. Middagen kom igjen fra room service og underholdningen var den ikke-så-ille-som-vi-trodde-filmen Tuxedo.
Så var det søndag morgen og vi gjorde oss klar for hjemreise. Andreas dro og trente mens jeg og Alma slappet av i den gigantiske sengen og lekte og så på nyheter om Hillary og Barack.
Etter en rask handletur, satt vi oss i Corollaen for det vi trodde skulle være ca. 4 timers kjøretur, men som nærmet seg 7.. Vi er ikke så imponerte over veiene i landet der "alle" kjører bil. Det var utrolig mye kø og humpete vei til tross for saftige bomavgifter i hver stat. Vi sto i kø gjennom hele Delaware, halve New Jersey og godt inn i New York. Men vi kom oss hjem og var enige om at det var en flott tur.
Og til besteforeldrene som har tenkt til å kjøre langt med Alma: 4-5 timer + pauser er å strekke det langt, altså. Det er ikke moro å sitte lenge i bilstol, selv med masse leker, sanger og grimaser.
