På konsert med Calvin Harris

I går ble det litt voksentid for meg og Andreas, og den tiden brukte vi på å se Calvin Harris på Bowery Ballroom. Selv om låtutvalget hans bar litt preg av at han bare har gitt ut et album(dvs. at ikke alt holder like høy kvalitet), så var konserten utrolig morsom.

Calvin Harris er en lang og rar fyr, som har en voldsom energi på scenen. Sammen med bandet sitt(usikker på hvor mye de spilte live), fikk han New York til å svette på dansegulvet på en vanlig mandagskveld.

Jeg og Andreas digger og håper noen booker han til en festival vi skal på i løpet av året.

Min første takfest

Ankis venner Sol og Ingvild og et par andre jeg aldri fikk truffet arrangerte takfest på toppen av et hus i Greenpoint på lørdag. Jeg måtte jo selvsagt takke ja til en sånn morsom invitasjon, spesielt fordi festen var på et tak.

Før festen møtte jeg Anki på en bursdagsfest i et galleri i Chelsea. Følte meg litt fjortis som ikke turte å dra på fest alene, men sånn er det bare noen ganger. Gallerifesten var fylt med folk i alle aldre, men vi senket nok gjennomsnittsalderen en smule. Men de eldste var sprekest, og i motsetning til enhver fest jeg har vært på i Norge, så var dansegulvet fullt allerede kl. 21. Selv var jeg veggpryd helt til Anki klarte å dra meg med i dansen.

Så gikk turen til Greenpoint og taket. Det første vi oppdaget var marshmallowsene og jeg tror jeg fikk i meg minst tusen, før jeg kom på at det muligens er uhøflig å bare spise marshmallows og ikke være sosial.



Jeg traff bl.a. trivelige Lotte fra Nederland, og sammen med Anki klatert vi opp på et litt høyrere tak for å få utsikt over byen. Og vi fikk se en av de fineste utsiktene iver Manhattan jeg har vært borti. Men det lot seg dessverre ikke gjengi på kamera uten stativ. Men her er i hvert fall et forsøk.



Og her er festen.



På søndag var vi bare slappe, men tok en liten svingom i Fort Greene park. Vi fant ut at det var på tide å prøve å bære Alma på ryggen på 6-månedersdagen hennes. Det fungerte kjempefint, men vi kommer nok foreløpig bare til å gjøre det så lenge vi er to på tur. Men hun begynner virkelig å bli stor nok til det. I følge Andreas var det også mye mer behagelig å bære på ryggen, men man mister jo litt oversikten over hva som skjer med henne.

Men Alma er glad så lenge hun får komme seg på minst en luftetur om dagen.

Danser med supermodeller

Jeg har, som de fleste sikkert har fått med seg, meldt meg på en masse mailinglister for Brooklynmammaer, og via en av disse lsitene fikk vi tilbud om make-over gjort av en stylist fra Marie Claire, fotografering og poseringstips av Paulina Porizkova, som jeg ikke visste hvem var før jeg sjekket på nett. Men hun var altså supermodell en gang og nå er hun dommer på Top Model.

Men vi måtte droppe yogaen i dag for å få det, og spørsmålet var: Var det verdt det? Jeg tenkte som så at dette var en veldig New Yorksk ting å gjøre, så jeg slo til og dro ned til Brooklyn Heights. Der ble vi tatt i mot med snacks og drikke go snart var sminkingen i gang. Jeg kjente med gru at damen tok på rouge og andre ting jeg hater, men jeg måtte stole på at hun visste hva hun holdt på med. Så ble bildene tatt. Jeg fikk ikke noe poseringshjelp, for godeste Paulina var litt forsinket. Da hun kom var det litt meet'n'greet og "your baby is gooooorgeous"... det vet jeg vel! Damen var omgitt av en hel haug assistenter med alt for høye hæler og noen fotografer. Men vi fikk da hilst og sett henne svinse foran kameraet.

Men de peneste damene var disse to:






På vei ned ble jeg forresten skjelt ut på skikkelig New York -vis. Jeg visste litt oppgitte tegn til den ørtende bilisten som ikke hadde tenkt til å slippe meg over gaten. Damen i bilen ropte masse sinte ting til meg, men jeg forsto ingenting av det hun sa. Bare at hun var veldigveldig sint og at jeg var veldigveldig dum.

Ankis utstillingsåpning i Nyack

Anki hadde åpning av sin separatutstilling "Rememberance" på et galleri i den lille byen Nyack, ca. 1 times kjøretur nord for NYC. Navnet Nyack kommer forresten fra et eller annet indiansk språk og betyr fiskeplass, i tilfelle du lurte på det.

Vi skulle egentlig ta bussen opp til Nyack, men Andreas bestemte seg i siste liten for at han hadde lyst til å kjøre, og etter et par kjappe telefoner, hadde vi leid bil. Andreas' Nokia 6110 fungerte som GPS og etter litt startproblemer(ute av synk i Brooklyn), kom vi oss på veien nordover. Vi glemte at paven var i byen og at det var varslet trafikkkaos flere steder, men vi klarte heldigvis å unngå all kø.

Etter en liten lunsj og en kjapp titt rundt i Nyack, som var akkurat så fin liten småby vi trodde den ville være, dro vi opp til galleriet. Der traff vi en strålende fornøyd Anki og Andreas fikk endelig sett bildene hennes. Jeg liker bildene hennes kjempegodt, og det er spesielt moro når man kjenner til historien bak bildene. Denne utstillingen handlet mye om barndomsminner, og viste flere glimt som enhver med erfaring fra barndommens sommer i Norge kan kjenne seg igjen i.



Alma synes derimot museer og utstillinger kan bli litt vel stillestående, så vi måtte ut og gå igjen etter kort tid.



Vi gikk ned mot Hudson River for å få med oss litt natur på turen. Utsikten var kjempeflott, og vi la merke til mange staselige hus langs vannkanten. Jeg tok derimot heller bilde av noe vrakaktig i vannet og broen vi kjørte over for å komme oss tilbake til NYC.



Og så måtte jeg jo ta bilde av dette skiltet(trykk på bildet for å forstørre). Jeg visste faktisk ikke at det er en virkelig by.



Av andre nyheter kan jeg fortelle av vi har begynt med tøybleier til Alma. Vi har lagt tvilen til side og gitt disse moderne tøybleiene en sjanse. Her er Alma blid og glad med litt for mye innlegg i bleia, men hun har tydeligvis ingenting i mot litt bleierompe.

Alma spiser avocado

[Upload your own video]

Verdens rareste restaurantopplevelse og andre historier

Fordi Stian og Mari er svært selvstendige gjester, fant jeg og Alma ut at vi kunne bruke deler av fredagen på å gå tur med Hellin og den nye valpen hennes Ty. Været var litt grått, men vi fikk oss en svingom i Fort Greene Park allikevel.



På kvelden var det endelig tid for litt Risk! Jeg kjøpte spillet for noen uker siden, men av en eller annen grunn var det ingen som ville spille med meg. Stian og Mari stilte derimot opp. Da klokken nærmet seg 1 på natten hadde fremdeles ingen klart å vinne hele verden, men Mari lå best an, så hun fikk vinne. Vi klarte også å unngå de helt store konfliktene.



I går ble det som lovet fantastisk vær, så vi bestemte oss for å ta en tur i Prospect Park.



Parken er kjempestor og flott og er planlagt av de samme som planla Central Park. I går var den full av syklister, joggere og ivrige frivillige som hjalp til med å holde parken ren. Og ikke minst fugletittere.



På kvelden kom Sherma igjen for å være barnevakt, mens vi voksne skulle ut på vift. Andreas hadde reservert bord på en lokal cajun-restaurant som vi har sett på flere ganger, men ikke hatt muligheten til å besøke. Mens vi ventet på bord tok vi en drink på Frank's Cocktail Lounge, som visstnok ble kåret til Brooklyns beste bar i 2000 og som har blitt flittig besøkt av kjente soul- og bluesartister.

Men klokken åtte gikk turen til restauranten New Orleans i Fulton Street. Vi ante at dette kunne bli en spesiell opplevelse, og Andreas hadde på forhånd lest at man måtte ha god tid for å spise der. Men vi ante ikke hvor god tid...

Først fikk vi en veldig kort meny hvor vi kunne sette sammen forretter, hovedretter og sides som vi ville. Vi bestilte 1 gumbo til forrett, to salater, 3 bbq-chicken til hovedrett, 1 fried grilled chicken, 2 spinat-sides, nypoteter og ris med bønner. Det hører med til historien at vi måtte ombestemme oss nokså mange ganger, for de manglet en del av tingene på menyen, men hadde ting som ikke sto på den i stedet. Restauranten serverer heller ikke alkohol, men man kan ta med egen drikke, så Stian løp opp på Green Grape for å finne et par flasker vin.

På dette bildet er vi fremdeles nokså optimistiske.



Stian fikk gumboen sin nokså fort, men jeg og Andreas så ikke noe til salatene våre. Men etter en lang stund kom de ut med 3 bbq-chickens uten sides. Vi ventet litt på sidesene, men begynte til slutt å spise kyllingen. Andreas ventet fremdeles på sin fried grilled chicken. Vi spurte hvor den ble av, men fikk beskjed om at den var på vei. Vi maste også på sidesene og etter en lang stund kom de ut med to maiskolber, shrimp jambalaya og rosenkål. Jeg påpekte at det måtte være en feil, men fikk beskjed om at de var tomme for spinat, så derfor måtte vi spise dette i stedet. Og for all del, maten smakte utrolig godt.

Andreas begynte derimot å bli litt grinete og sulten og spurte igjen om ikke maten hans var på vei. Den eldre servitøren(og eieren?) nikket bare surt og feide bort den yngre servitøren som prøvde å gi litt mer service. Vi la også merke til at et av selskapene gikk hjem uten å ha bestilt, et selskap fikk ikke maten sin og et annet fikk ikke bestille det de ville. Underlige greier. Den gamle serivtøren mumlet også noe om at hun "visste de ikke ville vente" og at det "is not my problem".

I mellomtiden løp servitørene inn og ut av restauranten. Med seg inn hadde de take away-poser... Vi begynte å lure på om deler av maten kom fra andre restauranter...

Da klokken nærmet seg ti begynte vi å innse at Andreas aldri ville få maten sin, så vi ba om regningen. Den kom ferdigskrevet i løpet av sekunder og der sto ikke maten til Andreas. Så det kan virke som om de aldri hadde tenkte til å servere fried chicken.

Vi betalte regningen, la ikke igjen tips og endte på pizzarestauranten over gata.



Litt fortumlet lurte vi på hva vi hadde gjort galt for å oppleve dette, men fant ut at det bare er en veldig underlig måte å drive restaurant på. Vi er heller ikke alene om å ha en merkelig opplevelse på dette stedet. Så dro vi videre på vift og endte med å ta et par øl på Cake House og dro videre til Stians venn Kennys utested på Lower East Side.

Sommerdag i parken

Da har neste besøk inntatt Adelphi Street. Stian og Mari hadde allerede vært i byen noen dager før de tok turen over East River til oss i Brooklyn.



I dag våknet vi til skikkelig sommervarme, og mens stakkars Stian og Mari måtte sitte inne og jobbe, dro jeg og Alma først på yoga og så tok vi med oss lunsj ut i parken. Dette var Almas første sjanse til å leke utendørs, og jeg tror hun koste seg med solhatten og litt jord i munnen.







Parken heter Fort Greene Park og er veldig populær blant innbyggerne her. Så populær at gresset har blitt slitt og det er heftige diskusjoner om hva parken egentlig skal kunne brukes til. Heldigvis ser det ut til at flertallet synes det er viktigere med en aktiv park enn pent gress.



Og våren har kommet til Fort Greene.



Og her spaserer jeg bortover Adelphi St med is i hånden. Mmmmmmmm. Har fått ønsker om å ta flere bilder av nabolaget, så heretter skal jeg ikke bare ta bilder av kjedelige turistattraksjoner. Jeg lover.




Og endelig hjemme igjen

Jåledamer

I dag dro Tonje, men før hun reiste rakk vi å få med oss litt billig pedikyr og manikyr slik ekte NY-damer gjør det. Alma synes det hele var nokså kjedelig og sovnet på fanget mitt mens føttene mine ble pusset og massert.

Kunst og muzak

I og med at Tonje er over gjennomsnittlig kunstinteressert, tok jeg henne med på besøk til Anki for å titte på bilder og se hvordan New York-kunstnere jobber. Så vi kastet Alma i bæreselen og tok G-train til Long Island City igjen. Etter litt kaker og te fikk vi se Ankis bilder og høre historiene bak.



Men det var ikke bare Ankis bilder som gjorde inntrykk, det gjorde også huset hun holder til i. Grafittiartister fra hele verden får sette sitt preg på bygget etter avtale, så Tonje fikk tatt massevis av nye bilder til grafittialbumet sitt på fjesboka.

Vi fikk også invitasjon til åpningen av Diana Schmertz' nye separatutstilling, så vi tok turen opp til Washington Heights for å leke med New Yorkske kunstnere. Schmertz(for et fantastisk navn på en kunstner. Og ja, det er hennes egentlige navn) maler hender og føtter og nærbilder av kropp som grenser til det abstrakte. Og vi likte det vi så.





Etter utstillingen skulle vi se Absolute Body Control i Williamsburg. Vel framme ved konsertlokalet fant vi ut at det var tre oppvarmingsband og at ABC var det siste bandet som skulle spille. Så Tonje og jeg fant oss en trivelig bar å vente på før vi dro tilbake og fikk med oss andre oppvarmingsband. Tredje orket vi ikke se. Og da klokken nærmet seg halv to og det bare sto 5-6 personer ved en synth på scenen og klødde seg i hodet, ga vi opp å se ABC. Men det var en fin kveld allikevel.

I dag dro alle sammen en tur på MoMA og en spasertur i Central Park i det utrolig deilige vårværet. Her koser Alma seg på kafeen på MoMA.

Tonje på besøk fra hjemlandet

Men Tonje kom godværet til New York og Andreas syntes det var på tide å dra fram grillen. Og det er ikke noen hvilken som helst grill. Denne er svæææær. Så svær at Andreas følte seg veldig mannemann der han grillet den ingefær og et-eller-annet-annet-marinerte biffen vår.



Jeg tok også Tonje med på tur i nabolaget og vi måtte selvsagt innom stedet de selger de berømte store cupcakene. Til tross for advarslene mine kjøpte hun hele 5 stk! Og vi hadde kake til mange kvelder.



Dagen etter ble det endelig en tur over Brooklyn Bridge. Det blåste fælt, men vi klarte å karre oss over og ta noen flotte bilder. Her ligger Alma og koser seg i den lune vogna:



Og her leker Tonje turist:



Over på Manhattan-siden fikk vi med oss både linsetitting på J&R, Century 21 og fantastiske Shoegasm.