Referat fra turen til Curacao

Som dere sikkert skjønner, har vi hatt det fint på Curacao, for det har ikke vært mye bloggaktivitet. Men en liten oppdatering fra turen vår skal det bli. Ferien har stort sett gått med til å slappe skikkelig av, og både jeg og Andreas har blitt ferdige med hver vår bok.

Det som fikk oss opp av solstolen, bortsett fra mat og bading, var at vi manglet litt klær og undertøy. Avløpssytemet i Putnam Ave tettet seg nemlig dagen før vi reiste, så vi fikk ikke vasket klær fordi rørleggeren ikke kom før klokken ti på kvelden. Dessuten har vi veldig lite sommerklær, så Andreas kjøpte truser og shorts og jeg bikini og piratbukser. Og så fikk vi jo sett litt av Willemstad.



Og her lå vi og solte oss hver dag.



Alma er skikkelig glad i å bare, så det ble mange turer i kiddy poolen, noe som var greit når temperaturen lå på 31 grader i skyggen hver dag. Heldigvis blåser det litt hele tiden på Curacao, så det føles faktisk ikke så varmt. Men det blir aldri kaldt heller, og snittemperaturen om natten ligger på 26 grader. Året rundt.



Vi hadde barnevakt to av kveldene, slik at jeg og Andreas kunne komme oss ut og spise litt annet enn hotellmat. Første kvelden slet vi litt med å finne en restaurant, for Andreas ville helst finne noe på egenhånd. Men der vi gikk var det meste stengt eller så var det ingen restauranter. Men vi fant en fin en til slutt, altså. Senere viste det seg at om vi hadde gått ca. ti meter lenger i hver retning, så hadde vi funnet massevis... så mye for å finne noe på egenånd, liksom :P

På dette bildet ser det ut som det er Alma og Andreas som var på vift hele kvelden, for de måtte ta seg en liten formiddagslur begge to.



Servicen på hotellet var forresten utrolig bra, men nesten litt slitsom til tider. De ansatte har nok fått streng beskjed om å utvise karibisk vennlighet, så alle ønsket oss god dag hele tiden, og de ringte stadig vekk på hotellrommet for å høre om vi var fornøyde med alt. Og så må man passe på å ha nok smådollars til å tipse i øst og vest. Men folk var stort sett veldig blide uansett hvor vi kom, men man blir kanskje det av å bo i sommer og sol hele året. Curacao er også den rikeste øya i området, så selv om gjennomsnittsinntekten ikke er superhøy, så fikk vi inntrykk av at folk har det relativt bra. De har i hvert fall lenger fødselspermisjon enn i USA.

Vi leide også bil en dag for å kjøre rundt på øya. Vi kjørte vestover mot Westpunt, og skulle egentlig stoppe der, men da hadde Alma sovnet i bilstolen, så vi kjørte videre. Planen var å stoppe i Sint Willebrurdus(eller noe..finner ikke på googlemaps, men vi så i hvert fall skilt dit). Det stedet fant vi aldri, men vi fant en finfin liten strand, der en nederlender med rar hatt drev kiosk som solgte pølser, påmmfri, Amstel og brus. Vi hadde ikke med håndkle, så det ble med brusdrikking og litt lunsj for Alma.



Vi havnet også, mer eller mindre ufrivillig, midt inni en av Curacaos tursitattraksjoner, som er flamingoområdet. Vi så bare to og de var langt unna, men vi så dem i hvert fall. Kjøreturen rundt 3/4 av øya tok ca 1 1/2 time + pauser.



Dagen etter gikk turen til Hato Caves, som er et hulesystem som ble oppdaget av slaver på rømmen for rundt 200 år siden. Hulen ligger 60 meter over havet og har en gang i tiden vært gravd ut av sjøvann. På utsiden beundret vi de gigantiske kaktusene øya er full av.



Vi fikk ikke lov til å ta så mange bilder på innsiden av hulen, fordi kamerablitzen kunne blende flaggermusene som holder til der inne. Men i den delen av hulen der det var dagslys(men selvsagt den minst spennende delen), fikk vi knipse i vei.



Guiden vår tok også et skikkelig stilig turistfamiliebilde av oss.



Resten av turen på øya gikk som sagt med til avslapning. Turistheftene skrøt mye av shopping, men man reiser ikke fra NY til Curacao for å shoppe, altså. Dykking og snorkling er derimot populært, men vi får heller komme tilbake når Alma er litt større.

Hjemreisen ble litt slitsom, for da vi landet i New York begynte et skikkelig tordenvær. Derfor fikk ikke bakkemannskapet jobbe ute, så vi måtte sitte inne i flyet og vente til lynet hadde gitt seg før vi fikk gå inn i terminalen. Passkontrollen ble også mas, fordi selv om Andreas hadde lært på kurs på NYU at I-94 skjemaet må beholdes i passet på feriereiser, så fikk vi kjeft for at det fremdeles var i passet og at vi ikke hadde fylt ut nytt. Så da var det bare å fylle ut nye I-94 og prøve igjen. Denne gangen ble vi ønsket velkommen tilbake til landet. Taxituren hjem tok over 1 1/2 time på grunn av oversvømmelse på motorveien, så taxien måtte kjøre en omvei og vi sto bom fast i kø. Men vi kom oss hjem og jeg ble ikke syk på ferie.